Negative kjerneoverbevisninger

Kjerneoverbevisninger har sin opprinnelse i barndommen, men enkelte kan også utvikles senere i livet, f.eks. etter traumatiske hendelser. De utvikles de gjerne som respons på følelsesmessig overveldende erfaringer i samspillet med omsorgspersonene. Medfødt temperament, miljøet vi vokser opp i og våre erfaringer med relasjoner til andre former hvordan disse utvikles.

Traumatiserte har ofte sterke negative kjerneoverbevisninger. Det å bli misbrukt i ung alder av en omsorgsperson, vil f.eks. kunne gi en sterk kjerneoverbevisning om at en ikke kan stole på noen. Eller om en brått mister en forelder i ung alder, kan en føle seg forlatt, og bli redd for at noe katastrofalt kan skje igjen uten forvarsel.

Andre eksempler kan være: ”Jeg er verdiløs og dum. Jeg mislykkes i alt jeg gjør. Jeg er bare svak og sutrete. Ingen kan bli glad i meg”.

Negative kjerneoverbevisninger kjennetegnes av en sort- hvitt tenkning, alt eller ingenting, uten nyanser eller balanse. Slike tanker forsterker også negative følelser. Når de brillene en møter verden med, er farget av slike overbevisninger, vil de negative kjerneoverbevisningene gjerne forsterkes over tid, og av nye negative livserfaringer.

Sunne kjerneoverbevisninger baserer seg på en balansert forståelse av både positive og negative sider av virkeligheten.

Eksempler på gode kjerneoverbevisninger om seg selv og andre:

”Jeg behøver ikke være perfekt, bare menneskelig.

”Jeg kan sette sunne grenser for andre mennesker.

Fornøyelse og avslapning er normale menneskelige behov.

De fleste mennesker er til å stole på, noen få er det ikke.

Viktige relasjoner kan bli stabile og gode, selv om de ikke kan bli perfekte.

Jeg kan velge å være sammen med mennesker som er gode for meg, og unngå de som ikke er det”.

Terapeuten hjelper klienten å bli bevisst sine negative kjerneoverbevisninger og jobbe fram mer sunne kjerneoverbevisninger. En kan f.eks. spørre: Hva skulle du ønske at du kunne tenke om deg selv og andre? Ved å øve på mer vennlig og realistisk selvsnakk, kan klienten gradvis etablere et mer balansert bilde av seg selv, andre og verden, som også gir mulighet for korrigererende erfaringer.

Et godt kognitivt hjelpemiddel i arbeid med negative kjerneoverbevisninger, er verktøyet Psykologisk førstehjelp (Solfrid Raknes). Det finnes en utgave for ungdom, som også passer for voksne, og en for barn. http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Psykologisk-foerstehjelp-for-barn-og-ungdom

Referanser:
Boon, Suzette, Steele, Kathy, Van der Hart, Onno (2014). Traumerelatert dissosiasjon. Ferdighetstrening for pasienter og terapeuter. Oslo: Modum Bad.
Van der Weele, Judith&With, Annika (2008): Sommerfuglkvinnen. Kurshefte for kvinner som lever vanskelige liv. Oslo: Alternativ til vold.

Triggere

Triggere er påminnere, ofte sanseinntrykk (lyd, lys, berøring, lukt osv) som på en eller annen måte vekker implisitt hukommelse, episode- eller sanse/motorikk hukommelse, og skaper en emosjonell eller atferdsmessig reaksjon (redsel, sinne, utagering, tilbaketrekning osv). Det er nyttig å bli bevisst sitt triggermønster, gjøre det implisitte eksplisitt. Dette kan gjøres gjennom fokus på kropp; ”legg merke til hva som skjer i kroppen din, legg merke til forskjellen mellom anspent og avslappet” (se oppmerksomt nærvær).

Det kan også være nyttig å forsøke å kartlegge hva som gikk forut for reaksjonen; ”la oss fokusere på situasjonen da du ble så sint. Hva skjedde like før? Hva skjedde samme dag? La du merke til tanker, følelser eller kroppslige reaksjoner rett før du reagerte med sinne?”. Mange har hatt nytte av en ”triggerdagbok”, hvor en daglig noterer ned reaksjoner en har hatt, og forsøker å notere hva en tenkte/følte eller kjente i kroppen umiddelbart reaksjonene. Det er også nyttig å prøve å legge merke til hva som er ens vanligste mestringsreaksjon når en blir trigget; om man bruker vold, kjefter, trekker seg tilbake, isolerer seg, begynner å gråte osv.

Oppmerksomt nærvær

Traumereaksjoner lever i kroppen og trigges typisk fram i ulike situasjoner i hverdagen. Når en trener opp oppmerksomt nærvær, styrkes broen mellom cortex og de delene av hjernen der traumereaksjonene sitter. Dette virker i seg selv regulerende, og bidrar til å øke den mentale kraften. Å øve opp denne evnen, gjør at en ikke så lett fanges i traumereaksjoner, men med viljen kan styre oppmerksomheten over på noe annet. Dette øker fleksibilitet og tilstedeværelse i nåtid. Etter hvert blir en mindre sårbar når en trigges, og det blir lettere å komme seg tilbake i toleransevinduet igjen. Det er midtre del av prefrontal cortex som er involvert ved oppmerksomt nærvær. Det er et av de mest integrative områdene i vår hjerne, med forbindelseslinjer til en rekke viktige funksjonsområder i hjernen (Siegel, 2009). Et viktig aspekt av oppmerksomt nærvær er det å møte reaksjonene med vennlighet, aksept og en ikke-dømmende holdning. Det er viktig å stole på at de delene av hjernen som bærer traumereaksjonene, har reagert på den måten som var mest hensiktsmessig for overlevelse da det traumatiske skjedde. Målet er å hjelpe klienten til å øve opp selvempati.

Den som møter klienten kan hjelpe til med bevisstgjøringen med selv aktivt å ta i bruk oppmerksomt nærvær i språk og tilnærming, og møte reaksjoner med vennlig aksept. Det gjør det også lettere for klienten å akseptere sine reaksjoner. Her og nå fokuset styrkes, og implisitte reaksjoner (følelser, kropp, kroppsspråk) kan bringes opp til bevissthet. Det hjelper også klienten til å føle seg sett og bekreftet, som er alliansebyggende. En kan f.eks. si: «Nå som vi snakker om din mor, er det akkurat som om pusten din stopper litt opp». «Kan vi være litt nysgjerrige på det?» «Bare følg pusten og se hva som skjer»…. «Så mye følelser som kommer opp, når du tenker på dette, hm…» «Hvis vi skulle prøve å oversette de følelsene som kommer opp nå, kan det være at det er tristhet, eller kanskje skam?» Bruk gjerne litt indirekte, antydende språk, og gi valgmuligheter.

Psykoedukasjon

Sentralt i traumearbeid er det å hjelpe klienten med å bli bevisst og forstå sine symptomer, og få hjelp til å regulere seg. Å forstå hvordan hjernen reagerer på fare, og hvordan traumesymptomer utspiller seg som over- og underaktivering i kroppen, gir gjenkjennelse og bidrar til normalisering av reaksjoner. Spesielt nyttige i psykoedukasjon er enkle plansjer som illustrerer «Den tredelte hjernen» og «Toleransevinduet». En annen nyttig metafor, er «den indre veggen», som handler om det å bygge opp nødvendige ressurser/mental kraft, slik at en ikke blir så invadert av traumeminner i nåtid.

Anerkjenne mestring og overlevelse

Ved traumatiske enkelthendelser - let etter og løft fram mestring og mestringsforsøk før, under og etter traumet. Ressursene klienten faktisk hadde i traumet er gjerne underkjent eller ikke bevisst for klienten.

Mer kroniske løsningsforsøk som rus, spiseforstyrrelse, selvskading osv. «Så galt det enn er, er jeg sikker på at det er blitt sånn av en veldig god grunn.»

F.eks. en ungdom som stadig blir tatt i å lyve. Når hun får hjelp til å forstå at det å lyve ble en nødvendig overlevelsesstrategi i oppveksten med en svært voldelig far, kan hun begynne på en ny fortelling om seg selv og øve på noe som er mer hensiktsmessig.

Positiv reformulering – f.eks. ungdommen som gjentatte ganger i timene gjemmer ansiktet i skjerfet og ikke svarer: «Så bra at du kan beskytte deg når det blir for mye»

Mannen som blir så aktivert i timen at han farer opp og forlater rommet i affekt: «Så bra at det er noe i deg som gir beskjed om at dette blir for vanskelig»

Anerkjennelse av mestring hjelper personen å føle seg møtt og forstått, og reduserer skammen over løsningsforsøkene. Så kan en i neste omgang se på sammen om det finnes mer hjelpsomme strategier en kan øve på.

«Del»språk:

Personligheten består av ulike sider eller «deler». Ved kompleks traumatisering og dissosiative lidelser ser en gjerne manglende flyt og kommunikasjon mellom ulike deler. Ulike deler kan ha høyst ulike perspektiv (f.eks. en del som er knyttet til overgriper, og en del som er livredd overgriper), og det kan være konflikt mellom indre deler (en del som snakker svært hånlig og straffende til del som er sårbar og redd). Prøve å finne ut hva ulike deler har vært hjelpsomme for: Straffende deler kan reformuleres til beskytter deler: «Det er en del av deg som av en veldig god grunn prøver å beskytte deg mot å bli avvist igjen.»

«Det er noe i deg som fortsatt ikke klarer å tro på at det vonde er over».

«En side av deg er rasende på mannen din» (ikke hele deg).

Hjelper til å holde frontallappene «online», og skape nødvendig «psykologisk avstand» til ladet psykologisk materiale.

Å skape mening

Menneskets evne til å konstruere mening er medfødt og foregår på mange plan. Det kan være hvordan vi tenker om selve meningen med livet, eller hvordan hver enkelt finner dypere mening og tilfredsstillelse i sine liv. Forskning har vist at det å ha mål og mening i livet øker generelt velvære og tilfredshet med livet, fremmer mental og fysisk helse, og resiliens, samt reduserer sjansen for depresjoner. Martin Seligman, i feltet positiv psykologi, beskriver at i et meningsfylt liv ”bruker du dine beste styrker og talenter til å tilhøre og tjene noe som er større enn deg selv”.

Vi trenger også å kunne skape mening som hjelper oss å gå videre etter vanskelige eller traumatiske erfaringer. Viktor Frankls observasjoner fra konsentrasjonsleirene lærte oss at de som klarte å knytte mening til noe utenfor og større enn dem selv, som noen de var glad i eller en meningsfylt oppgave som de ønsket å fullføre, hadde mye større sjanse for å overleve holocaust enn de som ikke klarte det.

Frankl beskrev 3 veier til å finne mening:
- kreativitet, eller å uttrykke/gi noe av seg selv til verden.
- erfare verden ved å samhandle på en autentisk måte med omgivelsene og andre mennesker.
- endre vår holdning når vi står overfor en situasjon eller omstendigheter vi ikke kan gjøre noe med.

I klientarbeidet kan dette med å skape mening etter traumatiske hendelser være et følsomt område, samtidig som det er for viktig til at vi unnlater å sjekke ut med klienten hvordan de tenker om og forstår det som skjedde. Om at vi også våger å spørre om noe er kommet i deres vei gjennom den vanskelige prosessen, som har vært med å gi mening til det som i utgangspunktet var meningsløst og svært smertefullt.

I de to artiklene nedenfor, tas opp hvordan skape mening etter et barns død, og hvordan en kan bruke kroppslig, implisitt minne i arbeidet med å skape mening.

Atle Dyregrov: ”Å skape mening i det meningsløse”.

Heidi Ranvik Jensen: ”Å skape mening - med kroppen som veiviser”.

Referanser:
Frankl, Viktor E.(1959). Man’s search for meaning. Boston: Beacon Press.
Seligman, M.E.P. (2002). Authentic happiness. New York: Free Press.

Sårbarhet, indre barn hehov

Grunnleggende følelsesmessige behov

Alle barn har rett til å få omsorg og beskyttelse. Nedenfor følger en liste over noen av de grunnleggende behov som barn trenger å få dekket under oppveksten, både fra foreldre, men også fra venner.
* Kjærlighet
* Omsorg
* Beskyttelse
* Bli sett
* Bli hørt
* Respekt
* Empati
* Selvstendighet
* Anerkjennelse
* Bekreftelse
* Nærhet
* Stabilitet
* Forutsigbarhet
* Veiledning og råd
* Passende grenser
* Sette seg mål
* Lære samarbeid
* Aksept og ros
* Rett til å uttrykke egne meninger
* Rett til å uttrykke behov og følelser
* Oppmerksomhet
* Rett til å slappe av og leke
* Bekreftelse på egne behov og følelser
* Glede og nytelse
* Venner

«Sårbarhet - Indre barn»

Vi har alle «indre barn», som bærer smertefulle erfaringer fra ulike alderstrinn, der følelsesmessige behov ikke ble møtt. For å få til reparasjon, trenger klienten å få kontakt med og forståelse for dette «indre barnets» egentlige følelser og behov. Her følger en visualiseringsøvelse som kan hjelpe klienten å komme i kontakt med følelsene det indre barnet bærer. Og også få en erfaring av hvordan det oppleves når behov anerkjennes.

Visualiseringsøvelse «indre barn»:

Øvelsen har følgende faser:

1) Forankre en opplevelse av et trygt sted, reelt eller i fantasien.

2) Gjenskape bilde av en oppskakende situasjon sammen med en eller begge foreldre (som om det skjer nå).

3) Oppleve situasjonen tankemessig, følelsesmessig og kroppslig.

4) Modulere bildet slik at man enten takler situasjonen på en annen måte, eller dekker følelsesmessige behov ved å endre egne eller andres handlemåter.

Det er en fordel om klienten lukker øynene, for sterkere visualisering. Øvelsen foregår som en samtale mellom klient og terapeut.

* Lukk øynene. Forestill deg at du befinner deg på et trygt sted. Se for deg stedet. T. spør detaljert, inkl. sansemessige aspekter av opplevelsen.

* Hva føler du? Hvem er sammen med deg, eller er du alene? Bruk bilder, ikke tanker/ord. Om noen instruksjoner ikke passer i ditt bilde, bare overse dem.

* Fortsett med å ha øynene lukket. Så kan du viske ut dette bildet og hente fram et bilde av deg selv som barn når du var sammen med en av dine foreldre (eller omsorgsgivere) i en svært vanskelig situasjon, en situasjon som gjorde deg opprørt. Hvor er du? (T. spør om detaljer) Hvor gammel er du i situasjonen? Hvem er du sammen med i bildet? Hva slags tanker går gjennom hodet ditt?

* Hva føler du? Hva føler din forelder? Hva tenker du i situasjonen? Hva tenker din forelder?

* Hva skjer i denne situasjonen (bildet)? Gjenskap dialogen mellom deg og din forelder: Hva sier du? Hva sier forelderen?

* Er det noen måter du kunne ønske deg at din forelder kunne endre seg i denne situasjonen? (f.eks. mer omsorg, mer lyttende, mindre kritisk, mer aksepterende, osv.) T. spør om detaljer.

* Fortell din forelder om hvordan du vil de skal endre seg. Hvordan reagerer forelderen? T. spør om detaljer

* Hva skjer videre? Fullfør forestillingen til den slutter. Hva skjer? Hvordan føler du det nå?

* Visk ut denne forestillingen fra barndommen og se for deg en situasjon i livet ditt akkurat nå hvor du har den samme følelsen eller opplevelsen. Hva skjer i dette bildet? Hva tenker du? Hva føler du? Hvis det er andre med i bildet, fortell vedkommende om hvordan du ønsker han/henne skal endre seg. Hvordan reagerer den andre på dette?

* Visk ut dette bildet og vend tilbake til ditt trygge sted. Nyt den avslappende følelsen. Gi deg selv en avslappet stund før du åpner øynene igjen. Hvordan har du det?

(Etter Jeffrey Young, 1995) Målet er å øke klientens selvmedfølelse . Og at den voksne kan få hjelp til å strekke ut en hånd til det indre barnet, begynne å ivareta behov og øve på mer hjelpsomme indre dialoger. Dette er viktig følelsesintegrerende arbeid! Snakk med klienten om hvilke behov som ble dekket og ikke dekket i barndom. Dette gir også en pekepinn på følelsesmessige behov i nåtid. Hvilke relasjoner og opplevelser bidrar tilhelende for det indre barnet?

Der det har vært spesifikke traumatiske erfaringer, kan IRRT (Imagery Rescripting and Reprocessing Therapy, Mervin Smucker) være en god hjelp for bearbeiding. Dette krever at klienten er tilstrekkelig stabilisert. Metoden har 3 faser av visualisering:

1. Minnebilde der klienten gjenkaller den traumatiske erfaringen sammen med assosierte tanker, følelser og kroppslige sensasjoner samtidig som det lages en detaljert beskrivende verbal fortelling om hendelsen.

2. Minnebilde der klienten som voksen (i dag) går inn i bildet og konfronterer overgriper, og ”redder” barnet ut av situasjonen. Målet er å etablere opplevelse av beskyttelse, og mestring.

3. Visualisering, der den voksne (i dag) går inn og roer, trøster og nærer det traumatiserte barnet

http://www.rvtsost.no/files/2014/02/IRRT-mini-2009-08-04.pdf

Samlek

Lek handler først og fremst å være tilstede i øyeblikket, være i en tilstand hvor en er nysgjerrig, åpen, intuitiv og engasjert. Det er nyttig å forsøke å hjelpe mennesker til å oppsøke slike øyeblikk. Dette kan gjøres gjennom gjensidig humor i samtaler, gjennom ulike aktiviteter assosiasjonsleker, klappeleker, sangleker (osv). Det kan være nyttig å spørre klienter om hvordan de leker i dag, hvilke aktiviteter som skaper lyst, engasjement og tilstedeværelse, hvordan de lekte som barn? Hvis foreldre oppsøker kontoret sammen med barn; hvordan leker foreldrene med barna? Kan de leke sammen på ditt kontor? Leken er barnas motorvei til utvikling, kan foreldrene oppmuntres til å være mer sammen med barna i lek? Hva hindrer eventuelt dette?

Affektbevissthet

Den traumatiserte vil ofte ha vansker med å håndtere egne følelser, og det er av avgjørende betydning at han eller hun kan få hjelp til å håndtere dem. Affekter eller følelser er biologiske signaler som forteller oss noe. De er vårt viktigste signalsystem. Det er derfor viktig at følelsene blir ønsket velkommen og håndtert på en adekvat måte. For mange traumatiserte er det vanskelig å skille ulike følelser fra hverandre, og ”dimensjoneringen” av følelsesuttrykket kan være vanskelig å forstå både for den traumatiserte og for de rundt. Litt irritasjon kan oppleves som voldsomt raseri, litt tristhet kan oppleves som bunnløs fortvilelse og litt flauhet kan oppleves som ekstremt skamfullhet.

Følelser skal altså kunne gjenkjennes, verdsettes, tolereres og ikke minst håndteres. Som en hjelp til å jobbe med følelser kan det være nyttig å ta utgangspunkt i følgende inndeling av våre grunnfølelser (Monsen. J.T). Disse deles gjerne inn i fem grupper:

1. Det ”gyllne” triangel: Interesse, Glede og Ømhet
2. Tapsfølelser: Frykt og Tristhet.
3. Selvhevdelsesfølelser: Sinne, Avsky og Forakt.
4. Utilstrekkelighetsfølelser: Skam, Sjalusi og Skyld
5. Overraskelse

Hva aktiverer følelsene og hvordan opplever vi dem? En kortversjon:

Relasjon / tilknytning

Utviklingspsykologien har lært oss at den tidlige omsorgens viktigste funksjon er reguleringsstøtte. Den nevrobiologiske forskningen har vist at reguleringsstøtten er avgjørende for hjernens utvikling, og at sviktende regulering er uheldig. I tillegg har traumepsykologien har vist oss at tidlige traumer som skjer i kombinasjon med sviktende reguleringsstøtte er det mest skadelige. F. eks vold i nære relasjoner. (Nordanger D. Ø.)

De samme forskningsfeltene viser oss at for at personer skal tilheles fra psykologiske traumer så er en av de viktigste forutsetningene at hjelperen kan bidra med en trygg, og god relasjon. Hver gode erfaring klienten har i relasjon til andre vil legge seg som nye spor i hjernen.

Grense

Vi har alle grenser for hvor nært innpå oss vi ønsker å slippe andre mennesker, både følelsesmessig og kroppslig/seksuelt. Og som personer har vi et usynlig ”rom” rundt oss som går lenger ut enn huden som rammer inn vår kropp. Våre grenser har primært 3 funksjoner: Avgrense/”romme”, forsvar, og en ”screening” funksjon – hva trenger vi å slippe inn, og hva bør vi stenge ute, for å kunne leve mest mulig gode og meningsfulle liv?

En person med mangelfullt utviklete grenser, vil lett kunne bli utnyttbar. Motsatt vil en person med for rigide grenser slippe for lite inn, også av det som er godt og nærende. Så kan det være noen som ivaretar grenser godt i en type situasjon, mens de i en annen situasjon (for eksempel overfor motsatt kjønn) ikke klarer å sette nødvendige grenser.

Vi trenger også kontakt med grenser for å kunne balansere ulike sider av livet, aktivitet/hvile, f. eks.

Mange traumatiserte har opplevd å vokse opp i familier med uklare grenser, og/eller at grenser ikke er blitt tatt hensyn til. Seksuelle overgrep innebærer også alltid grensekrenkelser, og ulike grader av kroppslig invadering.

Slike erfaringer kan sette spor ved at en får liten bevissthet om egne grenser, eller automatiserte reaksjonsmønstre som gjør det vanskelig å ivareta egne grenser i nye triggersituasjoner.

Nøkkelen til å endre dette ligger i bevisstgjøring av kroppens signaler og ”magefølelsen”, øke forståelse for egne reaksjoner, og deretter å våge å utfordre gamle handlingsmønstre.

Her kommer et par eksempler på små grenseøvelser en kan gjøre sammen med klient. Det er viktig å bruke litt tid først på å etablere oppmerksomt nærvær og kontakt innover. En trenger å kunne klare å ha dobbel oppmerksomhet (være her og nå samtidig med at en registrerer kroppslige signaler) for å gjøre disse øvelsene.

1. Sett deg overfor / litt til siden for klienten, og sjekk at hun er komfortabel med avstanden mellom dere. Forklar klienten at du skal føre hånden din langsomt mot ansiktet hennes. Instruer henne til å si stopp, enten med ord eller med en hånd, når hun begynner å kjenne at det blir ubehagelig nær. Enkelte klarer ikke å kjenne noe ved denne øvelsen uansett hvor nært hånden kommer, andre kjenner et stor ubehag, men klarer ikke å gjøre eller si stopp. Uansett reaksjon, er dette viktig informasjon som en kan undre seg over sammen, og som kan bringe opp refleksjoner hos klient. En kan gjøre øvelsen flere ganger, og trene på ord eller bevegelser som kan ivareta grensene.

2. Sitt på gulvet rett overfor klienten, med litt avstand – be henne registrere hvordan dette føles i kroppen. Be deretter klienten markere en grense rundt seg av puter, skjerf eller lignende, så nært eller langt ut som kjennes naturlig for klient. La henne kjenne litt på hvordan det er å være innenfor sin egen grense. Hvordan kjennes det i kroppen? Eksperimenter så med å langsomt nærme deg klientens grense med hånden/kroppen. Stopp opp underveis og la klienten registrere sine kroppslige signaler. Så kan du krysse klientens grense med hånden. Hva registrerer hun da i egen kropp? Så kan en utvide øvelsen til forsvar: å skyve vekk når terapeuten er innenfor grensen. Hvordan kjennes dette? Og til slutt legge ord til skyvebevegelsen (spør klienten hva som kjennes naturlig for henne) - for eksempel: ”Gå vekk!”

Samme øvelsen kan også gjøres stående – bruk gjerne et tau til å markere klientens grense rundt kroppen – så nært eller langt ut som kjennes riktig for henne. La henne også kjenne på hvor i sirkelen det kjennes mest riktig for henne å stå.

Kroppens forsvar

Ved traumatisering er kroppens forsvarsresponser (kamp/flukt) utløst, men ikke kunnet fullføres. Ettervirkningene lever videre i kroppen, som uregulert arousal og automatiserte frys- eller overgivelsesresponser. For å heles, trenger kroppen å få en ny erfaring av at den er kompetent og har tilgang til sin flukt eller kamp respons.

Flukt responser kan for eksempel vise seg som at klienten får sterk urofølelse i beina, eller å forlate kontoret. Da kan en anerkjenne dette, og spørre klienten med på en liten øvelse. En kan for eksempel be mens han sitter trampe litt med vekselvis venstre og høyre bein i gulvet, med gradvis økende kraft og hastighet, og stoppe litt underveis og kjenne etter i kroppen. Eller reise seg opp og løpe på ”stedet hvil” eller litt rundt i rommet. Gjør det gjerne sammen med klienten. Evt. la klienten gå ut av rommet, og komme tilbake. Undersøk hvordan dette kjennes i kroppen, aktiveringsnivå før og under/etter.
Der det er ufullførte kamp responser vil en når klienten er i kontakt med triggende materiale, kunne få øye på små bevegelser i hender/armer/skuldre eller beina som indikerer begynnende kamprespons før klienten låses i frys eller overgivelse. For eksempel en skulder som trekkes opp mot halsen, eller hånd som begynner en ”stopp” bevegelse. Ved å stoppe opp litt med disse, og få hjulpet klienten til å fullføre mobiliseringsresponser, kan klienten få en kroppslig erfaring av gjenopprettelse, ”act of triumph”. En kan for eksempel la klienten skyve med hender/armene mot motstand (terapeuten holde pute mellom sine hender og klientens hender, doserer motstand i samarbeid med klient), eller sparke med foten mot motstand (terapeuten holder klientens fot/gir motstand mot bevegelsen). Gjør at klienten vil måtte bruke en viss kraft for å fullføre bevegelsen. Å gjenopprette brutte forsvarsresponser øker kroppslig energinivå, som igjen påvirker følelser og tanker i positiv retning.

Der de er mye kollaps i kroppen, kan en eksperimentere med å skyve med armer/hender mot motstand (skyve mot pute som terapeuten holder, eller skyve mot veggen), og så legge merke til hvordan det føles i kroppen.

Andre igjen har en overaktivert kamprespons, og går for lett i kampmodus verbalt/kroppslig når de trigges. De vil kunne ha nytte av å øve på å ta et skritt eller to tilbake, og la være å si noe. (motsatt av naturlig impuls).

Snakk med klienten om hvordan erfaringene fra disse øvelsene kan overføres til konkrete triggersituasjoner i dagligliv. Da kan en få hjelp til å innarbeide nye spor og reaksjonsmønstre i slike situasjoner. Det er også viktig å huske på at når nye spor skal innarbeides, trengs det mye oppmuntring og mange repetisjoner!

Øvelsesregulering i rommet

Grunning i rom: En god øvelse ved tendens til mental utkopling, eller der klienten er overaktivert og om det er truende å kjenne etter i kroppen (fokus utenfor seg selv). Be klienten legge merke til 3 forskjellige ting i rommet, og benevne 3 forskjellige egenskaper ved tingen (f.eks. farge, mønster, form). Deretter 3 ting hun hører og benevne 3 forskjellige kvaliteter ved hver lyd), og til slutt 3 forskjellige ting hun berører (f.eks. klærne, huden, en gjenstand) og 3 forskjellige egenskaper ved det hun kjenner (f.eks. ru/glatt, varm/kald, osv.). Vil en utvide øvelsen, kan en gå tilbake til start. En kan da samtidig med at man fokusere på de ulike sanseinntrykkene, minne seg om at en er tilstede her og nå, i dette rommet. En kan så gå videre med 2 ting for hver sans, så 1 ting, evt. tilbake til 2 og til slutt 3. Om en vil, kan en også ta med klienten til vinduet og be henne benevne ting hun ser og hører på utsiden. Det kan også være et tips å lage seg et fotoalbum med vakre naturbilder eller annet som assosieres med noe vakkert og beroligende.

Grunning i kropp: En øvelse som kan være god både ved over- og underaktivering. Be klienten fokusere på hvordan han sitter i stolen, kjenne setet mot stolen, ryggen mot rygglenet, føttene mot gulvet, evt. armene mot armlenet. Holde fokus på opplevelsen av å være i kontakt med det som bærer og støtter en, kjenne etter i kroppen der den er i kontakt med underlaget, og kvaliteter som kan sanses ved de tingene en er i berøring med (, overflate, mykt/hardt, temperatur, osv.) Ved underaktivering kan det være gunstig å legge til litt press mot underlaget, øker aktiveringen litt.

Pust: Kan være hjelpsomt ved både ved over- og underaktivering Ved overaktivering er noe av poenget å få til litt lengre utpust enn innpust (aktiverer parasympaticus). Bare det å ta et par dype sukk, kan være hjelpsomt. Og å puste rolig inn og ut mens en registrerer pusten. Ved underaktivering litt lengre innpust enn utpust, aktiverer sympatikus og øker aktivering. Men noen traumatiserte kan også trigges av pusteøvelser. Da kan det være hjelpsomt å fokusere på noe utenfor kroppen. F.eks.: På innpust løfter du samtidig hånden oppover foran kroppen fra hoftenivå og opp til hakenivå. På utpust lager du så bølgende bevegelser med den samme hånden, langsomt nedover, som når et blad langsomt faller ned fra treet i høstvinden. Det er viktig å øve på disse ferdighetene mange ganger, og begynne når en er forholdsvis rolig. Etter hvert som en får trent seg, kan en få mer hjelp av øvelsene også når det virkelig gjelder!

Avspenningsøvelse muskulatur: Traumatiserte sliter ofte med at det ikke føles trygt slappe av. Ved høy beredskap i kroppen, kan det være til hjelp å spenne muskulaturen i ca. 5 sek., for så å slappe av i ca.10 sek. En kan velge bare et område, f.eks. skuldre, eller beina, eller bevege seg fra område til område gjennom kroppen. Legg merke til forskjeller i de ulike områder en fokuserer på under øvelsen.

Øvelser som øker aktiveringsnivå: Om klienten blir for underaktivert i timen, kan det være nødvendig å gjøre noe som øker mental kapasitet og aktiveringstilstand. F.eks. kaste ball (eller pute) fram og tilbake, reise seg og gå litt i rommet, trampe med føttene, klappe. Kjenne etter forskjeller før og etter.

Trygt sted øvelse: Traumatiserte sliter med å kjenne seg trygge, selv når de er i sikkerhet. For noen kan det være til hjelp å arbeide inn gode minnebilder som kan assosieres med noe trygt i nåtid. Det kan være et sted i naturen, et godt minne, trygge personer og situasjoner, et sted man skaper selv i fantasien, osv. Lukke øynene, se bildet for seg, utdype sansekvaliteter, og kroppslig velbehag. (En god instruksjon finner du på CD’en Livsstyrketrening). Evt. kan man se for seg et «styrkedyr», et dyr som har beskyttende kvaliteter. Målet er å hjelpe klienten til å kunne oppleve noen grad av «følt» trygghet.

Grenser: Traumatiserte har ofte opplevd grensekrenkelser. Mange har liten bevissthet omkring sine grenser. Og kan ved fare trigges inn i automatiske underkastelsesresponser, slik at de ikke klarer å beskytte seg. Det finnes mange måter å hjelpe klienten til økt bevissthet rundt egne grenser. En kan for eksempel be klienten bruke hendene og tegne opp en grense rundt kroppen, så langt ut som kjennes naturlig. Både foran, bak, rundt, opp over hodet, osv. Kjenne opplevelsen av dette i kroppen. En kan be klienten holde hendene som en grense foran kroppen, leke litt med hvor lukket/åpen grensen kan være. Snu hendene slik at håndflaten vender ut, hvordan kjennes det da? Og en kan undersøke hva som skjer når terapeuten nærmer seg klienten, og evt. forsøker å krysse klientens grense. Og klienten kan trene på å skyve vekk. En kan hente ut mye informasjon gjennom å hjelpe klienten til oppmerksomt nærvær i øvelsen.

Andre ressurser: http://www.krisepsyk.no/selvhjelpsmetoder-2013